Harry Sønstrød
Grunnlegger av Sønstrød Fotografene
Harry Sønstrød fullførte sin læretid hos fotografmester Bjørnulf i Fredrikstad og etter bestått fagbrev i 1948 reiste han med sin kone Else til Wengen i Sveits, hvor han jobbet som sportsfotograf i Alpinanleggene i 3 år.
Han ble en mester i å beherske sin Leica og 35 mm da de fleste etablerte portrettfotografene stod fast i studio bak sitt storformat.
Da Harry Sønstrød åpnet sin første fotoforretning i St. Olavs gate 20. desember 1952, var det ikke mye som tydet på at dette skulle bli starten på en av Drammens mest markante fotobedrifter.
Lokalet var på bare 15 kvadratmeter – et lite rom med ett utstillingsvindu fylt av reklamemateriell for portrettfotografi, film og kameraer. Det var trangt, upraktisk og langt fra glamorøst. Men det var hans. Og det var starten.
Mørkerom hadde han ikke. I stedet foregikk fremkallingen i svigermors gamle matbod – et rom som luktet like mye av poteter og syltede plommer som av kjemikalier. Men Harry fikk det til å fungere. Han var vant til å finne løsninger, vant til å jobbe seg fram. Det var slik han bygde alt.
Harry tenkte utenfor de gamle rammene og ønsket å knytte kunderelasjoner på nye måter.
Ideen om “Min første skoledag” bildet ble satt til live.
Med Hjemmesnekret grønn tavle på taket av bilen reiste han rundt og fotograferte gjennom årene mer enn 20 tusen førsteklassinger foran tavlen.
Børsball var stort på denne tiden og Harry fotograferte gjestene, reiste hjem og fremkalte bildene og på mandag morgen kunne folk se bildene utstilt i vinduet i den lille butikken. Noe som provoserte den etablerte fotografstanden i byen.
Etter hvert vokste virksomheten, og med veksten kom muligheten til å flytte inn i Torvhallen.
Der fikk firmaet 500 kvadratmeter fordelt over fire etasjer – en enorm kontrast til starten. I Torvhallen ble det bygget opp et helt lite univers av fotografi: et eget barneatelier, et studio for brudebilder, rom for portrettfotografering og avdeling for reklame- og industrifoto. I tillegg var det butikk, lager og en importavdeling som etter hvert ble en viktig del av driften. For en periode drev familien også en forretning på Strømsø Rutebilstasjon.
Det var en tid der alt var i bevegelse, og Sønstrød-navnet ble stadig mer synlig i Drammen.
Importvirksomheten var et kapittel for seg.
Firmaet skaffet fagartikler til yrkesfotografer og hadde enerett på enkelte produkter. De kjøpte også Gunnar Sjøwalls patent på det legendariske Oslostativet – et stativ utviklet på 1930-tallet, kjent for sin fleksibilitet og presisjon. Det var typisk Harry: Han så muligheter der andre så detaljer.
På det meste hadde firmaet atten ansatte. Det var en arbeidsplass med liv, latter, travle dager og et sterkt fellesskap. Og som i enhver ekte familiebedrift var det nettopp familien som bar mye av dette.
Sønnen Rune hadde ansvaret for fotobutikken – et pulserende knutepunkt med fremkalling av film, salg av fotoutstyr og daglig kontakt med kundene.
Kona Else var den stille, men uunnværlige kraften i bakgrunnen. Hun bisto i driften, og når barna var lagt, satt hun oppe til langt på natt og retusjerte bilder – et arbeid som krevde både tålmodighet og et øye for detaljer.
Datteren Hilde jobbet i starten som lørdagshjelp og gikk senere inn som ansatt hos sønnen Arild, og ble en viktig del av studioarbeidet.
Hele familien bidro i ulike perioder – alle med sine roller, alle en del av historien.
I 1975 ble den tekniske og grafiske delen av virksomheten skilt ut som eget firma, ledet av sønnen Vidar. Det var et naturlig steg i en tid der fotobransjen var i rask utvikling, og Vidar tok med seg den tekniske nysgjerrigheten og presisjonen som hadde preget farens arbeid.
Men Harry var ikke bare en dyktig fotograf og forretningsmann. Han var også en viktig stemme i fagmiljøet.
I Norges Fotografforbund satt han i styret i flere år og var styreformann i 1974–75. I 1976 ble han utnevnt til æresmedlem – en heder som sier mye om hans betydning for faget. Med sin bakgrunn fra Sveits hadde han også en naturlig inngang til det tyskspråklige fotografmiljøet, som på den tiden var både sterkt og toneangivende. I 1968 ble han president i Euro Photo – et tydelig bevis på at hans engasjement og kompetanse strakte seg langt utover Drammens grenser.
Dette er historien om en mann som startet med 15 kvadratmeter og en matbod – og som bygde et fotohus, et fagmiljø og en familiearv som fortsatt lever.
Les mer om Arild Sønstrød og Pia Sønstrød.